Herunder presenterer jeg en tese, og hiver ut en rekke påstander. Man får mene hva man vil. Jeg vet ikke om jeg egentlig mener alt dette. Men tankerekken er interessant. Og det mener jeg.I organisasjonslære står det om endring. Om hvordan alle i utgangspunktet er litt engstelige i større eller mindre grad for endring.Om man skal endre noe, må det gjerne følge en del kommunikasjon med, alle må involveres i prosesser og vite hvorfor endringen skjer, og forstå at endringen gjør alt så mye bedre. Kort sagt, endring anbefales som en prosess, ikke som en brå bevegelse. Man kan si at endring på et vis er en smertefull prosess.
Dette får meg til å tenke. At dette prinsippet i grunn kan appliseres til alt.
En organisasjon er alltid i endring. Slik er mennesket også. Det meste er alltid i sakte endring. Jeg kan ikke komme på noe som er konstant. En endring som går over lang, lang tid, er mindre smertefull enn en rask endring. Synes jeg selv at jeg har argumentert for her. Og ergo mener jeg det er logisk å si – endring på rask tid – er smertefullt. For alt og alle. Alltid.
Mennesket. En rask endring i kroppen, la oss si at en hånd blir utsatt for ild- og tvinger stor endring raskt på huden i form av blemmer. Dette er et godt eksempel på at kjapp endring er mer smertefullt enn sakte endring på kroppen – som at den for eksempel over mange år eldes. Aldring gjør ikke vondt. (Eller kanskje litt. Men bare litt.)
Poenget mitt er at jeg her tar utgangspunkt i at all endring= smerte. Og at jo raskere endringen skjer, jo mer smertefullt. Jeg tenker ikke bare fysisk. Men også psykisk. At det henger sammen. Sakte endring merkes nesten ikke. Umerkelig endring skjer hele tiden. Plutselig bare er man i en situasjon, og selv om den er helt annerledes enn for et år siden har man ikke merket hvordan man havnet der. Man har ikke merket endringen, kroppen har ikke oppfattet den sakte smerten.Mennesket er i utgangspunktet allergisk for endring i denne tesen. Men slik som vi lurer sykdommer med vaksine, kan vi lure alt og alle til å kjenne lite smerte – om bare endringen kommer sakte.
Om man følger tanken, så må man vel også si at det vi opplever som ”smerte”, ved endring – ikke er en reel smertefølelse. Det er bare det at vi kjenner sterk endring. Endringen føler vi hele tiden, siden alt er i konstant prosess og endring. Mye rask endring blir voldsomt for mennesket, oppfattes veldig, og oppleves ubehagelig. Altså – vi tror det gjør vondt.
La oss si det egentlig ikke gjorde det.
Noen er mer åpen for endring – i alt. De som tilpasser seg raskt situasjoner og hopper inn i det ukjente – de som sier de har høy smerteterskel og aldri er syke. Kanskje de rett og slett er mer resistente mot endring i og på kroppen. De koser seg mer den, mer enn å frykte den, og la den spise dem opp.
De som ”alltid er syke”, kanskje engstelige og så videre – kanskje de misliker følelsen av endring så sterkt at de rett og slett oppfatter den raskere og mer intenst enn andre.
Det finnes nok av bøker som heter tenk deg frisk osv. Kanskje det skulle være flere bøker tilgjengelige som handlet om hvordan å elske endring. Det kunne kanskje endret noen liv. Om denne teorien min har noe for seg da.
Den største endringen av dem alle – død for kropp og sjel. Endringen så stor at ingen som har gått gjennom den kan fortelle hvordan det er.
Her avslutter jeg del 1.
For ordens skyld – jeg har ikke sjekket om noen andre har noen like teorier som denne, det er det sikkert.
BILDE: Gravid; sakte endring, varierende noe smerte. Føde; rask endring, mye smerte
Innlegg
