Too much CSI + lite søvn = man ender opp i en situasjon hvor man frykter for sitt liv

Etter en god jobbøkt på verdens mest øde Hotellbeliggenhet utenfor Bergen fant frøken Kristin og jeg ut at vi skulle gjøre byen utrygg på kveldstid. Det resulterte i et par øl, en tur på kino, og en farefull taxi-ferd hjem.

Det ble litt sent, så vi fant ut en taxitur tilbake til det ødeliggende hotellet var på sin plass. Vi satte oss inn i en tifeldig taxi.

Det begynte forsåvidt uskyldig. En person forsvant utenfor Bergen igår, og frøken Kristin lurte på om taximannen hadde hørt noe mer om den forsvunnede personen. Det hadde han ikke.

Derimot hadde han mange opplysninger om forrige person som på mystisk vis hadde forsvunnet et stykke utenfor byen. Han begynte å fortelle.

Det var spennende nok, inntil han fortsatte med å fortelle om enda en som hadde forsvunnet MYSTISK for noen år siden - i samme område. Det var vel på dette tidspunktet jeg tenkte for meg selv - så fryktelig ORIENTERT han virket om alle disse fosvinningene.

- Ja det er mange som forsvinner på mystisk vi sa han. - Det er mye som skjer som ingen vet om... Jeg la merke til at han stadig klødde seg på venstre hånd. Nervøst nærmest.

- Hvor er dette stedet som disse forsvinningene har vært? spurte frøken Kristin
- Jeg skal vise dere, sa han. -Vi kjører forbi der snart.

Det var vel på dette tidspunktet jeg fikk indre panikk, grep hånden til frøken Kristin og prøvde stumt å formidle det jeg følte i hele meg - at vi mest sannsynelig var de neste på listen til å forsvinne!

Det var bare jeg (surprise) som reagerte slik, og jeg måtte ta meg litt i det. Men han fortsatte. Han fortsatte med å beskrive utseende til de forsvunnede - han kunne navnet til dem, det var skikkelig freaky!!! Jeg satt seriøst å vurderte hvordan jeg skulle reagere om han plutselig trakk frem et mordvåpen av noe slag.

Det toppet seg for meg da han snakket om sine døde svigerforeldre, og jeg,Nancy Drew som jeg er - observerte at det var ingen giftering på hans finger...


Som du skjønner kom vi fra det med livet, og det viste seg muligens at alle mine redsler var ubegrunnede, men er det nå ikke slik engang noen faktisk ender livet slik? At man helt tilfeldig befinner seg i klørne til en madman. Det skjedde ikke i dag. Men det kunne like gjerne ha gjort det. I teorien.

Jeg tror jeg må skylde på altfor mye CSI-episoder og for lite søvn det siste døgnet, for mens jeg fryktet for vårt liv, og forberedte en heseblesende flukt, syntes frøken Kristin at taximannen var kjempekoselig og at turen var knall!